Svartlamon Hardkor 20 år - Jubileumsfest

Name: Svartlamon Hardkor 20 år - Jubileumsfest
Start: 2024-11-30T19:00:00+01:00
End: 2024-12-01T01:00:00+01:00
Location: Strandveien 29, 7067 Trondheim, Norway

Schedule

Sat Nov 30 2024 at 07:00 pm to Sun Dec 01 2024 at 01:00 am

UTC+01:00

Location

Strandveien 29, 7067 Trondheim, Norway | Trondheim, ST

Svartlamon Hardkor m/gjester feirer 20 år!
Lørdag 30. november!
Betal det du kan, velg blant tre priskategorier!
18 års aldersgrense.
I ei grotte, i en fjord, på vestkysten av den Skandinaviske halvøy ble det for 20 år siden oppdaget en ny underart av mennesket; homo sapiens hardkoriensis. Denne underarten har tilpasset seg det harde klimaet og det karrige jordsmonnet. Såpass langt nord i Europa er klimaet preget av kalde, mørke vintre, og et totalt fravær av søvn sommerstid. De sover hele vinteren og fester hele sommeren. Det spesielle med denne flokken er at den består av bare mannlige individer, og man har lurt på hvordan de opprettholder populasjonen uten kvinnelige medlemmer. Noen år senere ble man klar over at det i nabo-grotta finnes en populasjon med utelukkende kvinnelige individer av samme underart, man regner det som sannsynlig at det er jevnlig kontakt mellom gruppene.
Det er også i senere tid funnet liknende populasjoner i Ila og i Horten, samt både en mannlig og en kvinnelig populasjon i Oslo. Det forventes at det vil etableres flere populasjoner nordover etter hvert som klimaet blir varmere. Det er ellers på det rene at hardkoriensere kan få levedyktige, fertile barn med ordinære sapiensere. Kryss-pollineringen er et velkomment tilskudd til en skranten gen-pool for begge arter i omtalte landsdel. Ved to tilfeller har man observert trekkfugl-adferd sørover til Balkan på sein-vinteren, men det er uklart om dette er enkeltstående hendelser eller noe de driver med på fast basis. Man tenker vel også at dette kan ha med klimaendringer å gjøre, eller at flokken planlegger nye populasjoner i området. De trekker også ofte ut mot kysten sommerstid (funnsteder Mausundvær, Stokkøya, Kabelvåg, Træna, Hitra), kanskje for å fete seg opp på makrellen som siger inn over kysten på denne årstida. Det er funnet rester av hvalkjøtt på forlatte, midlertidige hardkoriensis-leirplasser, (bl.a i Ål i Hallingdal), men det er uklart om de har teknologi til å fangste hval selv, eller om de byttehandler med sapiensere. Byttehandel er rimelig å anta, da det er grunn til å tro at lokalbefolkning i stor grad ønsker dette folket hjertelig velkommen, hvor de enn reiser.
Rent fysiologisk skiller hardkoriensis seg fra sapiensis med en noe utvidet lungekapasitet, samt et betydelig større hjerterom. Gjestfriheten deres er legendarisk, si aldri nei til en fest med denne gjengen. Hardkoriensis er definitivt et flokkdyr. De omgås gjerne tilstøtende menneskepopulasjoner, som f.eks sapiensere, men viser tydelige tegn til å trives best i eget selskap. De passer godt på hverandre, og deler på alt de kommer over av næringsmidler. De etterlater aldri sårede individer. Alle skal med hjem, hver gang. I større ansamlinger, som på en scene, kan de fremstå som skremmende, men det er ikke rapportert om voldelige sammenstøt mellom hardkoriensere og sapiensere. Det antas at et aggressivt, musikalsk uttrykk fungerer som et sosialt lim innad i flokken, og ikke trengs anses som faktisk aggresjon. Som når sjimpanser plukker lus for å styrke sosiale bånd. Det ser ut til at denne nye underarten av menneske er i stadig utbredelse, og virker i stand til å tilpasse seg endrede levekår ganske greit. Det blir spennende å se utviklinga framover. Vil de fortrenge homo sapiens etter hvert? Foreløpig ser det ut til at de to artene lever godt og fredelig side om side.
Red. anm.:
I mange år ble denne arten ledet av et individ kalt Truls, Rigidenten blant artsfrender. Han utnyttet artens lungekapasitet til å lære dem å «synge» og gjorde en ekstremt omfattende innsats for å spre kunnskap (og entusiasme) om hardkoriensis blant vanlige sapiensis gjennom femten lange år. Denne utrettelige innsatsen kostet Rigidenten dyrt, og han gikk til slutt inn i solnedgangen. Hardkoriensis var rådville og gikk inn i solnedgangen for å hente ham tilbake. Han gikk med på dette, på betingelse av han bare skulle være et vanlig individ av arten fra nå av.
Rigidenten hadde gjort arten såpass kjent, og anerkjent, både på landsbasis og utenlands gjennom en serie av migrasjoner, da han gikk inn i populasjonen som vanlig individ ble det panikkstemning både innad i arten, og blant vanlige sapiensis. Det tok ikke lang tid før statsministeren i Norge beordret nedstenging av hele landet, ja faktisk nesten hele verden (bortsett fra Sverige). Noe motvillig, måtte også hardkoriensis holde avstand og spriten deres ble plutselig til utvortes bruk. Men populasjonen «sang» likevel ufortrødent videre. Til slutt fant de en annen modig og høyt skolert og forståelsesfull ny leder, Marit, blant artsfrender kalt Big Mama. Hun lærte koret å bruke den allerede velutviklede lungekapasiteten til å synge – ikke bare «synge». Stjernestatusen til arten på Balkan ble kraftig befestet med innslag på landsdekkende fjernsyn. Jovan Pavlovic, en nyfunnen hybrid av hardkoriensis og sapiensis, som behersket det lokale språket relativt tilfredsstillende, var med. Fulle av pivo og pågangsmot gikk populasjonen våren, sommeren og høsten lyst i møte under ny ledelse av Big Mama. Men FAAN, livet skjer, det ble befestet at kvinnelige individer av arten kunne få ALS. Big Mama måtte gå tilbake til å bare være sapiens. FAAN. Men denne forhenværende lederen er fortsatt høyt elsket i populasjonen. Hardkoriensis migrerte til Oslo og sang med sin nyfunnede kvinnelige populasjon i Oslo hardkoriensis. En modig maur blant arten, Sondre dirigerte kort, og han gjorde det bra, det skal han ha. Men koret måtte ha en rigident på permanent basis. Som direkte etterkommer av en kvakksalver-hardkoriensis fra Inderøy fant arten Frode, som hadde vært med populasjonen siden begynnelsen. Han hadde alle kvalitetene som arten etterspurte til å være leder. Av respekt for den første lederen, tok denne lederen også navnet Rigidenten, og han viderefører med bravur og respekt arven til alle før ham.
Og siden har det vært sånn. Hardkoriensis er fortsatt oppestående. De utforsker fortsatt seg selv. De synger. De brøler. På store og små tilstelninger. De er glade i hverandre og glade i de som gidder å høre på dem. Populasjonen er også kjent for å være glade i små utgaver av både sin egen art og vanlige sapiensis. Noen faller fra og nye kommer til. Populasjonen jobber stadig med å sikre sine etterkommere. For hardkoriensis er stadig like potent og levende. Måtte det vare! Lenge leve hardkoriensis!
Det har kommet oss for øre at Lørdag 30. November har hardkoriensis bestemt seg for å feire sin 20 år lange fortreffelighet som art ved å invitere vanlige sapiensis til å interagere med dem en hel kveld! Arten har invitert noen av sine mest kjente venner blant vanlige syngende sapiensis til å dele scene med seg selv på Verkstedhallen i Trondheim.
Ikke gå glipp av det!!
Foto: Thor Egil Leirtrø