Peeping Tom // S 62° 58', W 60° 39'

Name: Peeping Tom // S 62° 58', W 60° 39'
Start: 2026-03-05T19:00:00+01:00
End: 2026-03-05T20:45:00+01:00
Location: Claude Monets alle 27, 1338 Sandvika, Norway

Schedule

Thu Mar 05 2026 at 07:00 pm to 08:45 pm

UTC+01:00

Location

Claude Monets alle 27, 1338 Sandvika, Norway | Sandvika, AK

Til forfedrene jeg stadig iscenesetter.
Et seilbåtforlis, et vidt, iskaldt landskap og en besetning av håpløse overlevende. S 62° 58’, W 60° 39’ åpner i en umulig og skremmende situasjon: kampen for å overleve. Å vende tilbake til livet de kjente. Hvordan de havnet her, forblir uvisst. GPS-koordinatene deres – S 62° 58’, W 60° 39’ – plasserer dem midt i de arktiske farvannene ved Deception Island. Men før svarene kommer, bryter en av utøverne inn, og historien glipper – den avslører et sårt traume, en understrøm som har formet regissørens kunstnerskap. Et traume utøverne ikke lenger ønsker å spille.
Dette verket kommer fra det belgiske kompaniet Peeping Tom, kjent for sine intense, filmatiske sceneforestillinger som utforsker det surrealistiske og menneskelige i ytterste konsekvens. Her møter vi kunsten til den briljante Franck Chartier, kompaniets medgrunnlegger og kreative drivkraft. Hans verk har gjennom årene vært preget av en kompromissløs jakt på sannhet og autentiske følelser, og S 62° 58’, W 60° 39’ er intet unntak.
I forestillingen trer sårbarheten frem som hovedperson. Utøverne åpner sine indre liv, samtidig som de kjemper mot regissørens krav om å gå dypere. Etter år med ofringer, både frivillige og påtvungne, begynner de å stille spørsmålet: Hva om vi nekter? Fiksjon og virkelighet sprekker, i et forsøk på å bryte voldens onde sirkel. Utøverne prøver å iscenesette en revolusjon, slutten på alt, en ny begynnelse – men kanskje er det bare nok en historie.
Gjennom en evig syklus av repetisjon og tilbakeblikk, mot det ubarmhjertige arktiske landskapet, berører S 62° 58’, W 60° 39’ spørsmålene vi i dag stiller om scenekunsten: Hvordan skaper vi mening ut av traumer? Hvilken poesi vil vi etterlate? Hvilket budskap vil vi gi? Eller bør vi noen ganger stoppe opp, og la alt ligge? Kan regissøren endelig slippe taket?